Da var dagen her igjen. Dagen da alle menneskene i byen samler seg på et sted, samtidig, og lager en vannvittig kø de kaller “tog”, går litt rundt uten mål og mening for så å vandre hvileløst rundt i byen et par timers tid mens de stapper trynene sine med is, pølser og vafler. Ungene løper etter de med røde bukser, og alle andre for den sakens skyld, de er jo i russekort-rus og driter litt i hvem de spør om russekort. Så skal russene stå/gå i kø en liten stund mens barna og de voksne spruter på dem, de spruter litt tilbake, og barna besvimer nesten under vekta av alle russekortene de har fått. Så går russen hjem og spyr, de voksne tørrprater litt med hverandre før de henter en trillebår og kjører ungene og alle russekortene hjem. Ungene legger russekortene på bordet, og etter en ukes tid er de glemt og kastet. Herlig.

Misforstå meg rett, jeg er glad i Norge og 17. mai og frigjøring og alt det der. Men jeg skjønner ikke vitsen med at det skal skje så tidlig. Og at det skjer med alle, samtidig. Det blir jo så mye kø. Og mennesker. Og stress. Sukk. Pluss, det er ikke det samme uten å få en hundrelapp stukket i hånda av pappa og beskjed om å “Kjøp deg en is, eller no!”. Mamma er ikke her  i bunaden, faktisk så er det ikke samme bunader her som hjemme en gang. Og broren min maser ikke om “MERE PENGER!!” for tusende gang. FAKTISK, katten er ikke inne en gang! Det er litt melankolsk, igrunn.

Jeg hadde egentlig tenkt til å boikotte denne dagen, og sove helt til vi skal i bursdag til min kjære venninne Nina Camilla som blir 21 år i dag. Men den gang ei. Russen våkner så tidlig, og har alle mulige slags spørsmål. Og siden jeg har lovt en seks-syv av russebarna mine at jeg skal se på de i toget, så må jeg nesten det. Må vise barna at jeg støtter de! Og, de skal kle seg ut som dyrehage – priceless!

Nei, nå må jeg virkelig gå i dusjen. HIPP HURRA FOR NORGE!

Ps. Vi vant Grand Prix!