Dere kjenner meg ikke, dere vet ikke hvem jeg er… 28 januar, 2009
Posted by Jannicke in Meg, Tanker.trackback
Dere var ikke der da jeg løp rundt i den evig kule, insane nittitalls sparkedressen min og gliste fra øre til øre.
Dere var ikke der da jeg mistet smukken min i vannet fra ‘Yan’s Entry’en vår, og kompisen til pappa måtte hoppe uti og redde den (og meg, i og med at jeg ville redde smukken min selv!)
Dere var ikke der da mamma og pappa måtte binde sammen alle skuffer og skap og sette stolene på bordet for at jeg ikke skulle klatre på dem.
Dere var ikke der da jeg ble stolt storesøster.
Dere var ikke der da jeg seks år gammel begynte på Kari og Jørns danseloft, og hadde oppvisning i en kongeblå fløyelskjole med blomstrete silkeskjørt.
Dere var ikke der da jeg forlot dansingen til ære for hestene og ridningen.
Dere var ikke der da jeg begynte å ri en hest som var dobbelt så høy som meg, og tilbrakte hvert øyeblikk i stallen.
Dere var ikke der da jeg fikk min første ponni, da jeg falt av og brakk beinet, da jeg måtte bytte fra hest til ponni på grunn av alder, eller da jeg innså at jeg måtte slutte med hest til fordel for skole..
Dere var ikke der da jeg fikk min første ordentlige bestevenninne og vi løp rundt i skogene, fulle av fantasi, og lekte i timesvis.
Dere var ikke der på mitt første stevne, min første premieutdeling, leirskolen, rideskolen, rideleiren….
Dere delte ikke gleden min, ikke sorgen min når jeg var trist. Ikke ekstasen over småting, eller sippinga over større ting.
Ikke var dere der da jeg tok grønt kort, og ikke ved noen rideknapper.
Dere kjente meg ikke da jeg hadde det best. Da jeg hadde det slik jeg vil ha det. Slik jeg vil være. På mange måter har jeg forandret meg til det bedre, personlighetsmessig, jeg har blitt mer voksen. Men på en barnslig måte savner jeg alt dette.
Alt dette dere ikke delte med meg.
Kan dere egentlig si at dere kjenner meg? Virkelig?
Sikker på at jeg ikke var der når du hadde opvisning på Kari og Jørns danseloft?
Hadde jeg vært eldre hadde jeg ikke vært sikker..
Hmm, selvom jeg ikke kjente deg på de opplevelsene du forteller om, så vil jeg egentlig si at jeg kjenner deg. For du har fotalt så mye om det, og det føles nesten som om jeg var der. Og uansett så vil jeg si jeg kjenner den jeg’en du er blitt.
Eller har jeg helt feil?
Det er vel ikke bare historie som teller? Det teller vel også å vite hvordan du er som person, hvordan du tenker, hva du liker og hva du ikke liker? Hva som skal til for å få deg til å smile og hva som skal til for å trøste deg.
Jeg kan ikke si at jeg virkelig kjenner deg, for så lenge har jeg ikke kjent deg, og heller ikke kommet deg så nær. Men må man ha vært i din barndom for å virkelig kjenne deg, da er det få av oss som virkelig kjenner deg…
hihi, litt sånn tanker fra meg og dette her :p