Yes

Hva skjer med depresjon?

Russetiden skulle være morro. I steden er det bare MAS! Mas og.. dritt. Det hørtes sikkert “glamorøst” ut å være russ da jeg var 16 år og liten og trodde alkohol var det kuleste i verden og ikke minst, var SINGEL. (Misforstå meg rett, jeg vil IKKE være singel, og jeg liker å drikke, men ja…) Det skulle være den siste, beste tiden med jentene mine før vi dro for alle vinder. Slik skulle det ikke bli.

Jeg er lei av all falskheten. Særlig blandt de som er mine beste venninner. De var mine klipper, mitt alt. Det kan jeg dessverre ikke si at de er lenger. Jeg stoler ikke lenger på dem. Vi som skulle tvinge barna våre til å bli bestevenner. Vi som skulle dra på byen på 70 årsdagen vår. Drømmer og håp… Så sterke, men knuses så lett.

Jeg veit ikke lenger hvem jeg kan stole på, jeg føler at alle bare snakker bak ryggen på meg. Greit, jeg har forandret meg, men det har faen meg dere også! Og dere andre, slutt å bry dere, eller bry dere skikkelig. Gud.

(Jeg skjønner at ingen som leser denne bloggen veit hvem det snakkes om, forhåpentligvis, for da har jeg driti meg. Men jeg måtte bare få det ut)